Jenny Rita logo  
i  J e n n y  R i t a s   å n d  

Tilbake

   
 ------- EI ER DE ALLE MENN

Tenk at Jenny-Rita Næss er 70 år! Du verden som tiden flyr!! Hvor er alle årene blitt av? La swiss omega oss nøste noen tråder fra et langt liv i arkeologiens tjeneste og skrive henne inn mellom biografiens permer.

I god Jenny-Rita stil skulle det naturligvis vært gjort grundige forstudier, boret dypt og revet opp på kryss og tvers til intet stod tilbake. Likevel er det noe som får en til å la være og velge intuisjonens vei. Om Jenny-Rita sier en av hennes god venner fra studietiden i Bergen følgende: Et herlig, frodig og fint menneske! Så kan vi begynne her ved denne personlige karakteristikken, og frilynt og frimodig lete oss fram til hvem hun er som akademisk person og institusjonsmenneske.

Hele sitt yrkeslange liv har hun tilbrakt på sørvestlandet. Derfor er det flere enn ett spørsmål fake rolex watches som renner en i hu: Hva karakteriserer henne mest – arkeologi, fornminnevern eller museum, eller er hun noe mer? Hva med hennes idérikdom? Og hvorfor akkurat Rogaland? Vi skal stanse ved noen virkemerker som summerer vesentlige sider i Jenny-Rita Næss akademiske liv og yrkeskarriere.

 

En livslang gjerning

Historien tar til langt fra Rogalands strender. Jenny-Ritas vugge stod i Nord-Trøndelag. Hun er født i Malvik i 1936, og vokste opp i Levanger. I en stor søskenflokk på åtte er hun den yngste, ”Lillemor”.

Etter artium ved swiss rolex Levanger Kommunale Høgre Almenskole i 1955 drar hun til Bergen der hun immatrikuleres ved universitetet samme år. På Nygårdshøyden søker hun råd om arkeologistudier hos professor Johs. Bøe ved Historisk Museum, og fake breitling watches velger en høyst utradisjonell sammensetning av støttefag: fransk, geologi og historie. I 1964 oppnår hun cand. mag. graden, og i 1968 er hun magister artium i nordisk arkeologi med avhandlingen ”Undersøkelser i jernalderens gravskikk på Voss” (Næss 1996[1968]).

Samme år blir hun ansatt i fast stilling som konservator ved Arkeologisk avdeling, Stavanger Museum. I 1975 får hun opprykk til 1. konservator i forbindelse med etableringen av Arkeologisk museum i Stavanger. I 1991 utnevnes hun til underdirektør, og i årene 1991-2000 fungerer hun som direktør i flere perioder med vakanser. I 2001 får hun innvilget stilling som seniorforsker fram til sin avgang i 2006.

De nesten førti år med arbeidsoppgaver innenfor arkeologi, museum og fornminnevern i Rogaland avbrytes innimellom av korte og lengre pauser. Jenny-Rita Næss drar ut for å lære mer om museum, konservering og ledelse, eller hun får fristilt tid til undervisning og forskning. I 1970 har hun et seks måneders langt utenlandsopphold ved Carnegie Museum, Pittsburg, USA. I 1979-80 vikarierer hun som 1. lektor ved Institutt for arkeologi, Det Samfunnsvitenskapelige Fakultet, Universitetet i Tromsø. I 1980-årene oppnår hun å få et 2 årig stipend fra Norges forskningsråd, den gang NAVF, Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd. I 1996 gjennomfører hun et to måneders kurs i Museum Management ved Paul Getty’s Institute, Berkeley, USA.   

 

Gravskikk og jernaldermennesket

At valget falt nettopp på Rogaland som arbeidsfelt, skyldes Jenny-Ritas ønske om å drive med gravskikkforskning. Hun hadde som student med en snev afasi klart seg uten veiledning og lagt fram et selvstendig produkt i trykkeklar form (sensor var den første som så avhandlingen). Innsatsen til magistergraden hadde for henne vært et stort skriftlig løft. Hun hadde opplevd det vitenskapelige arbeidet som både en lærerik og skremmende prosess.

I 60-tallets arkeologi var gravskikk et tema som ikke var i skuddet. Det fantes lite litteratur, og den var gammel. Nå som hun hadde overvunnet sitt handikapp og kommet seg gjennom det første nåløyet, lå mulighetene der for å kunne føre videre teorier og metoder fra studiene av jernalderens gravskikk. Odmund Møllerop hadde lokket med strandgravfeltene på Jæren som en sentral oppgave å ta fatt på. Slik skulle det imidlertid ikke komme til å gå. Etter hvert måtte hun se langt etter drømmen om et gravskikkprosjekt i Rogaland. Publikasjonene viser hvordan hennes tanker omkring den førkristne dødens lange tradisjoner holdes i live gjennom det daglige arbeidet i fornminnevernet og museumsvesenet (Næss 1970a,b, 1972, 1984c, Lillehammer, G., Lundström & Næss 1990).

Derfor er det gledelig at det første vitenskapelige arbeidet høster velfortjente lovord da det endelig utgis så sent som på 1990-tallet (Næss 1996[1968]). For verket har ridd stormen av arkeologiens skiftende teoretiske vinder. Konklusjonene, for eksempel om regionalitet, er verifisert og underbygd senere gjennom flere hovedfagsstudier. Avhandlingen er blitt en grunnbok i norsk arkeologi som det stadig refereres til i forbindelse med gravskikk. 
 
Etter hvert fant spesialisten også fram til et nytt hjertebarn og utfoldet sine særlige interesser for jernalderens graver i JAM-prosjektet –”Jernalderens mennesker”. I tverrfaglig samarbeid om arkeologiske og humanosteologiske problemstillinger (Sellevold & Næss 1984, 1986, 1987a,b, 1989, 1990, 1991, Brendalsmo, Vibe-Müller & Næss 1986) er det innsamlet et omfattende materiale som mange ser fram til skal få en endelig ferdigstilling og publisering.

 

Hun reiser mange faner

For som årene går, spiller Jenny-Rita Næss på flerfoldige strenger. Å samle alt som fikk klinge ut i en velfortjent ouverture, er som å søke i et fyldig og sammensatt toneregister. Hennes akademiske virke er mangslungen og viser stor bredde. Ja, det kan sogar sies, at utstrekningen av hennes faglige engasjement passer som hånd i hanske til kravene for en museumskonservator av den gamle skole. Der gjelder først og fremst generalistens idealer om både å ha kjennskap til og kontroll over alle de små og store oppgaver som et samlet museumsfelt rommer. Selv om museumshverdagen kom til å fylle henne daglig med krevende oppgaver, slipper hun likevel aldri taket i arkeologien. Hun blir et nybrottsmenneske på mange felt og et levende bilde på sin tid.

Det brennende engasjementet for vernet av de arkeologiske kildene som fornminner i kulturminnevernet slår grunnleggende ut på mange vis. Et karakteristisk trekk er at framstøtene ofte skjer i samarbeid med andre kolleger. Hun engasjerer seg i universitetsutdanningen i arkeologi (Mandt & Næss 1978, Bertelsen, Lillehammer, A. & Næss 1978, Næss 1985c), kjemper for universitetsutdanning i museumskunnskap (Næss 1975c,1983a, Næss 1983b, 1988, 1991b, Frøyland, Næss & Tysdal 1986, 1987, 1988, 1989, 1991, Floor, Næss & Vinsrygg 1988) og konserveringskunnskap (Næss 1981, 1983c, 1984, 1985, Jordet & Næss 1983, Næss & Jordet 1983, Næss & Skaug 1983), og er opptatt av museumsformidling (Næss 1969b, 1976, Næss 1984), norske museer (Næss 1991a) og ikke minst bevaringsspørsmål (Lundström & Næss 1981, 1988, 1991).

 

”Var de alle menn?”

I krysningspunktene mellom de faglige spørsmål om museum, konservering, fornminnevern, museumspedagogikk, museumsutdannelse, museumsformidling og faget arkeologi, er det likevel en side ved hennes sterke intellekt som til slutt river seg løs med stor styrke. I Jenny-Ritas møte med maktens krav til hvordan den akademisk disiplinerte kvinnen skal framtre i arkeologi, museum og fornminnevern (Næss 1981, 1991c, 1993), reiser det institusjonelle mennesket seg mot overmaktens strukturer. Flere kjenner anekdoten om den kvinnelige arkeologen som på befaring blir stengt inne i fjøset av en sint jærbonde, og flere historier om Jenny-Rita kunne nevnes i denne anledning.

Møtet med en museumskonservator så til de grader fylt av faglig integritet som henne, har virket provoserende på mange. Stadig gjentar hun til enhver som vil høre at hun ikke unner yngre generasjoner av kvinnelige arkeologer å oppleve det samme som hun selv er blitt utsatt for. Derfor er hennes faglige engasjement mest synlig i kjønn/genderarkeologien (Næss 1974, 1985a, 1986, 1988, 1994a,b, Mandt & Næss 1986, 1999). Hun tilhører en generasjon som har sett fruktene av hvordan kjønnete aspekter for alvor bryter gjennom i akademia, ved museene og i kulturminnevernet. Dette skjer ikke uten kvinnekamp!

I 1979 tar hun initiativ til NAM-konferansen ”Var de alle menn?”, den første i sitt slag nasjonalt så vel som internasjonalt, bare for å oppleve at publiseringen møter seig og trenerende motstand i det norske fagmiljøet (Bertelsen, Lillehammer & Næss 1987). I 1985 går hun sammen med Gro Mandt om et utspill som leder til etableringen av K.A.N. - ”Kvinner i arkeologi i Norge” (Næss 1985b,c, 1996, Lillehammer, G. & Næss 1988, Engelstad, Mandt & Næss 1993, Dommasnes, Kleppe, Mandt & Næss 1998). At den akademiske kvinnekampen i arkeologien blir så tidlig synlig i Norge, skyldes nok i første rekke at det etter hvert kommer mange kvinner i faget. Dette viser seg likevel ikke å slå ut til kvinners fordel. De fortsetter vedvarende å bli til overs som ”de andre”. Mange får føle urettferdigheten på kroppen ved forbigåelser på tross av flittig og samvittighetsfullt akademisk arbeide. Jenny-Ritas generasjon av kvinner går foran og tar av støyten for de mange kvinnelige arkeologer som følger etterpå.
          

 

Det vakre nybygget

I 1974 flytter Arkeologisk avdeling ved Stavanger Museum inn i gamle Frue Meieri, og i 1975 ser Arkeologisk museum i Stavanger dagens lys. En møysomlig kamp tar til med å bygge opp en statlig institusjon med en tverrfaglig profil og et fullverdig vitenskapelig, teknisk og administrativt personale. Det vitenskapelige arkivet og magasinet skal flyttes, og det skal lages nye utstillinger og formidlingstilbud for publikum (Næss, Bakkevig & Rasmussen 1976).

I dette arbeidet står Jenny-Rita lojalt og trofast som støttespiller på direktør Odmund Møllerops side, selv om hun tidvis kan være dypt uenig. Hun er en sentral del av den tenketanken som han knytter til seg for å bringe verket opp og stå. Hun går aktivt inn i rollen som museets daglige korrektiv for hele tiden å utvikle og sikre alle sider av kvaliteten ved institusjonens plass i samfunnet. 

I begynnelsen av 1990-årene, etter år med forarbeider og mange nederlag, blir den lange innsatsen for et nybygg kronet med hell. Den store byggesaken ruller over Arkeologisk museum i Stavanger. Stallen og ovnshuset faller i grus, og en ny museumsbygning reiser seg mellom de gamle meierihus som står tilbake. I dette arbeidet kommer det fram en standhaftig side ved Jenny-Rita Næss (Næss, Bakke & Stormark 1997). I samarbeid med teknisk konservator Bitten Bakke sørger hun som leder av Brukerkomitéen, og av Utsmykkingsutvalget for ”Utsmykkingsfondet for offentlige bygg: prosjekt AmS” å utvikle, ivareta og sikre de estetiske kvalitetene ved nybygget og dets omgivelser.

Det nye bygget skal være originalt og funksjonelt, særpreget og vakkert, og få en kunstnerisk utsmykning verdig et arkeologisk museum på internasjonalt nivå. Og Odmund Møllerop gir henne frie hender. Imponert formulerer arkitekt Louis Kloster dette: Den damen kan handle! Mang en kollega og samarbeidspartner får føle den sterke visjonen om kvalitet på alle nivåer som en pust i nakken. Senere, mens hovedbygg og iskrembygg renoveres, og støvet driver rundt personalet, står dette estetiske idealet støtt og urokkelig, som en søyle på et fjell. Kampen om det store museumsverket vinner over det menneskelige ved menneskene i det.

 

Inn og ut av skyggene

Den handlekraftige siden ved Jenny-Rita er kanskje lettest å overse av andre. Det skyldes nok hennes etiske rettesnor når den kommer på kollisjonskurs med andres. Det hederlige og redelige mennesket har i det lengste gått rundt og trodd at hun slett ikke ønsker å være sentrum i og for begivenheter. Ikke minst er dette synlig ved feiringen av Odmund Møllerups 80-års dag, da han forventer en tale fra henne, og blir skuffet over at han ikke får det. Så oppnår han den likevel senere, men først i sin begravelse.

Denne bluferdigheten er en av de store motsetningene ved Jenny-Rita som nok i det lengste har virket forvirrende og vanskelig å forstå for mange. Å gli slik inn og ut av skyggene, skaper et flimrende bilde, en uklar kontrast som vibrerer ubehagelig og er slitsom å forholde seg til for andre. Slik det faglige engasjementet omkring kvinneaspektet i arkeologi, museum og fornminnevern viser, ønsker hun naturligvis å få anerkjennelse og uttelling for sine visjoner, for det hun vil og ønsker å gjøre.

Derfor fortsetter hun med sin vilje til makt og ønske om innflytelse å tenke nye tanker. Uttrettelig våger hun å gå nye veier. De tjue ulike styrer og organisasjoner som hun har sittet i år etter år, fra Nasjonalt Fagråd, Norsk Bergverksmuseum til Norwegian Archaeological Review, den lange rekken av oppnevnte ad hoc komitéer for Kulturdepartementet, Norske Kunst og Kulturhistoriske Museer, Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd, og Norsk Museumsutvikling, og det internasjonale nettverket gjennom International Council of Museums, Nordic Archaeological Abstract og Nordisk Museologi. Alle har de fått bryne seg på og høste av hennes idérikdom, sterke engasjement og faglige innsats.

Troll kan ikke temmes – ei heller kan de henne. Og takk for det!

 

Stavanger 9 august 2006

Grete Lillehammer